Kall meg gjerne sippeguri..

..for jeg er en person som gråter for absolutt ALT!

Jeg gråter av reklamer.. Særlig den fra, ja nå husker jeg jammen ikke helt, men jeg tror det er COOP. De to sjenerte personene som er forelsket i hverandre, men ikke tør å snakke sammen. Så legger den gamle mannen ut matvarer frem til trappen til der hvor jenta bor..og så.. ja, dere kjenner resten. Jeg kjenner det bygger seg opp i det musikken starter for fullt, gutten er fremme ved jentas hus, og den gamle mannen humrer og går. Da er jeg solgt! Resten av familien her synes det er bare så moro, og ler og gjør narr av meg så godt de kan.

Extreme oppussing. Å herregud, det må jeg nesten se alene. jeg griner for familiene som får nytt hus, griner for Tye, som er  ekte mann, men alikevel så soft. Hun rosa, søte snekkeren som alltid gråter selv... Jeg griner meg igjennom episode etter episode, tilogmed når jeg har sett samme episoden før, og enda jeg egentlig er dritt lei hele Extreme oppussing!

Realityshows - Når noen blir stemt hjem. Særlig hvis vi snakker ungkaren, og det bare er noen få jenter igjen, og som ofte da er kjempeforelsket, og tror at han skal velge henne.. BUHUUU! Jeg gråter sammen med dem, jeg!

Skoleforestillinger - Når jeg ser disse småtrollene oppe på scenen, synge av full hals med barnestemmene sine, ja DA er det gjort. og jeg titter meg rundt for å få bekreftelse på at det ikke bare er meg... men som regel så er det det. Er det mulig å være så kalde tenker jeg da, bare for å forsikre meg om at det er jeg som er normal. Det hender min kjære ser litt brydd ut da, faktisk..

Hvis noen spør meg hvordan jeg har det i et spesielt tonefall, da er jeg ute på tynn is.

Jeg trenger ikke kjenne menneskene som gjør inntrykk på meg. De kan jeg lese om i avisen, eller på nettet. Jeg har blant annet besøkt og lest flere blogger som jeg mest lyst til å gråte av. Det er mange triste skjebner.

Jeg er vel et følsomt menneske da. Eller at jeg setter meg for mye inn i andres situasjon og liv.

Jeg husker foresten at jeg jobbet som hjemmehjelp en gang for lenge siden. Jeg har aldri jobbet så mye gratis jeg, for jeg hadde jo ikke hjerte (ikke vett heller for den saks skyld) til å gå fra de gamle menneskene, når jeg visste at de ikke fikk besøk eller hjelp på to uker igjen etter at jeg hadde vært der. Noe så fælt. Så da ble det til at jeg var hos dem da, noen timer ekstra, og pratet og holdt de med selskap. Jeg hadde jo så vondt av dem.

Dette er egentlig litt tragikomisk, for det er jo kjempeflaut i mange situasjoner. Man har jo ikke lyst til å tute ut overalt da. Det er jo ikke spesielt gøy når ungene etter skoleforestillingen spør - Hvorfor grein du hele tiden a?? :-)

Flere som er sånn? Eller er det bare jeg som er en sånn supersoft type?

Det var litt av meg og min personlighet. Har du noe som er et ordentlig kjennetegn ved deg selv? :-)